Kystfort Quiz
Moderators: Stutzpunkt, KOS
Ja du har rett, det er en kamuflasje av en kommandobunker på Thyborøen i Danmark. En dansk arkitekt fikk i oppdrag og kamuflere fortet, noe han gjorde slik. han sendte også alle tegningene til England.
Din tur!
Din tur!
- Attachments
-
- 1-DSC00760.JPG (179.22 KiB) Viewed 1548 times
-
- 2-DSC00769.JPG (174.08 KiB) Viewed 1548 times
Mvh
Yngvar
Yngvar
Jeg kan jo prøve med dette:
KONGSHAVN 8/HKAR 980 (1944)
Tunnelbatteriet Bolærne påbegynt 1917. 2 stk 12 cm L/44 Nordenfeldt (Cockerill) ble etter hvert montert i Tunnelbatteriet, mens ytterligere to ble foreløpig stående i stillinger utenfor tunnelen. 3 stk 15 cm Bofors ferdig montert 1935 blir det nye hovedbatteriet.
Tyskerne demonterer 12 cm kanonene og sender de til Spåkenes i Lyngen. Materiellet er tilnærmet skrap, og blir utskiftet med tyske 15 cm kanoner høsten 1942.
I 1943 starter bygging av 4 kasematter i tunnelbatteriet, og det monteres etter hvert 4 stk 10,5 cm K.331(f) i sokkelaffutasjer. Batteriet kalles Kongshavn, og tilhører Hæren. (Etter krigen fant norske offiserer ikke igjen HKB Kongshavn, ingen kom på at det kunne være 10,5 cm batteriet på Bolærne
I 1950 hentes de fire 12,7 cm kanonene fra Sandnessjøen, å monteres i kasemattene som erstatning for 10,5 cm kanoene.
De nye kanonene er klare i januar 1951, ytterligere modernisering skjer på 60-tallet da kanonene får de ny konstruerte SA-skjoldene (SA = Sjøforsvarets Artilleri).
KONGSHAVN 8/HKAR 980 (1944)
Tunnelbatteriet Bolærne påbegynt 1917. 2 stk 12 cm L/44 Nordenfeldt (Cockerill) ble etter hvert montert i Tunnelbatteriet, mens ytterligere to ble foreløpig stående i stillinger utenfor tunnelen. 3 stk 15 cm Bofors ferdig montert 1935 blir det nye hovedbatteriet.
Tyskerne demonterer 12 cm kanonene og sender de til Spåkenes i Lyngen. Materiellet er tilnærmet skrap, og blir utskiftet med tyske 15 cm kanoner høsten 1942.
I 1943 starter bygging av 4 kasematter i tunnelbatteriet, og det monteres etter hvert 4 stk 10,5 cm K.331(f) i sokkelaffutasjer. Batteriet kalles Kongshavn, og tilhører Hæren. (Etter krigen fant norske offiserer ikke igjen HKB Kongshavn, ingen kom på at det kunne være 10,5 cm batteriet på Bolærne
I 1950 hentes de fire 12,7 cm kanonene fra Sandnessjøen, å monteres i kasemattene som erstatning for 10,5 cm kanoene.
De nye kanonene er klare i januar 1951, ytterligere modernisering skjer på 60-tallet da kanonene får de ny konstruerte SA-skjoldene (SA = Sjøforsvarets Artilleri).
Mvh
Yngvar
Yngvar
Det stemmer! Jeg synes tunnelbatteriet på Bolærne er spesielt spennende siden det har så lang historie, først norsk, så tysk, og så norsk igjen, i over 80 år da det ble tatt ut av krigsoppsetningen fra januar 1999. Med en slik enestående historie burde det ha vært bevart som museum, men dessverre er det bare murt igjen på en lite attraktiv måte.
Det befinner seg på østsiden av Østre Bolærne, litt nord for midten av øya (Euref89 UTM32 6563931N 589706Ø), ca 200 m sørøst for befalsforlegningen. Det er altså en tunnel inne i fjellet parallelt med fjellsiden med åpninger ut til fire kanonstillinger som har skytesektor sentrert mot øst-nordøst, dvs. mot Rauøy. Det er 20 m mellom hver kanonstilling. Helt fra byggingen under 1. verdenskrig var det altså ment å bestryke minefelt mellom Bolærne og Rauøy.
I følge «Klar til strid» ble Bolærne fort satt opp med fire 12 cm kanoner (gamle kanoner tatt fra to av Marinens utrangerte monitorer, de var alt da regnet som for langsomtskytende og foreldede) etter plan fra mars 1916 og overtatt av Festningsartilleriet 8. januar 1917. Kanonene var ferdig plassert høsten 1917/våren 1918. Så vidt jeg kan lese ble kun to av kanonene plassert i forbindelse med tunnelen som ikke ble ferdigbygget, de to øvrige i improviserte stillinger lenger syd på øya. Dette var omtrent samtidig som man hadde planen (og minene) klare til å legge ut minesperring mellom Bolærne og Rauøy med 413 miner som ved høynet beredskap skulle legges ut med tre mineleggere (dette ble aldri utlagt). Etter første verdenskrig skjedde ikke mye før man i 1935 startet en ny utbygging av Bolærne fort. Da monterte man tre 15 cm Bofors-kanoner i åpne stillinger med panserskjold med overdekning, mens ikke særlig mye skjedde med 12 cm kanonene.
Den 9. april var 15 cm batteriet oppsatt, og 8. april var det mottatt ordre om å innkalle mannskapene til 12 cm batteriet. To av 12 cm kanonene sto i åpne improviserte stillinger og kunne ikke brukes under beskytning. De to øvrige sto i tunnelbatteriet som aldri var ferdigbygget (ferdigstillelse startet i 1935 men ble stilt i bero i 1938) og var offisielt ikke overtatt av Kystartilleriet. Disse ble heller ikke klargjort, men tunnelen ble brukt som dekningsrom for mannskaper.
Etter okkupasjonen demonterte tyskerne de gamle 12 cm kanonene i 1940/1941, både de i tunnelbatteriet og de i de improviserte stillingene, for å flytte dem til Lyngenfjorden. Det var først i juni 1944 tyskerne igjen bestykket tunnelbatteriet som de fullførte som 8/HKAR 980 Kongshavn, bestykket med fire franske K331(f) 10,5 cm kanoner i kasematter. Samtidig var 15 cm batteriet 3/MAA 501 Bolærne, som i juni 1942 hadde fått en fjerde kanon flyttet fra Rauøy, tyskernes hovedbatteri. Dette var situasjonen ved krigens slutt.
Det neste som så skjedde var i det norske kystartilleriets regi: I 1950/1951 ble fire stk. 12,7 cm SK C/34 kanoner demontert i Sandessjøen og flyttet til Bolærne og montert i kasemattene i tunnelbatteriet. Disse kanonene var montert i Sandessjøen (1/MAA 510) i april 1944. Jeg vet ikke om kanonene da var nye, eller tatt fra annen anvendelse. På 1960-tallet ble tunnelbatteriet videre utbygget og forbedret, bl.a. ble kanonskjoldene erstattet med nye norske skjold som var tettsluttende og ga høy fortifikatorisk beskyttelse, og fikk etter hvert moderne ildledningsutstyr etc. Som sagt, tunnelbatteriet ble sløyfet fra krigsoppsetning fra januar 1999 og er nå et temmelig sørgelig syn.
Ellers har jeg et par bemerkninger: For et «moderne» fort er det meget liten avstand mellom kanonene, bare ca. 20 meter. Det må ha gjort dem forholdsvis sårbare. Skuddsektoren har ikke gjort det mulig å utnytte kanonenes rekkevidde. Innenfor skuddsektoren ville man ikke kunne skyte mot sjømål på avstander over 10 km, for en stor del ikke over 7 km. Og skuddsektoren var slik at det stort sett kun var farvannet mellom Bolærne og Rauøy som kunne beskytes (både fordel og ulempe). Da 75 mm tårnkanonene kom med nærmest 360 graders skuddsektorer ble jo det endret, men de hadde forholdsvis kort rekkevidde og noe begrenset virkning på større mål. Det var bare 150 mm batteriet på Rauøy som kunne ta opp kamp i de ytre deler av ytre Oslofjord.
Det befinner seg på østsiden av Østre Bolærne, litt nord for midten av øya (Euref89 UTM32 6563931N 589706Ø), ca 200 m sørøst for befalsforlegningen. Det er altså en tunnel inne i fjellet parallelt med fjellsiden med åpninger ut til fire kanonstillinger som har skytesektor sentrert mot øst-nordøst, dvs. mot Rauøy. Det er 20 m mellom hver kanonstilling. Helt fra byggingen under 1. verdenskrig var det altså ment å bestryke minefelt mellom Bolærne og Rauøy.
I følge «Klar til strid» ble Bolærne fort satt opp med fire 12 cm kanoner (gamle kanoner tatt fra to av Marinens utrangerte monitorer, de var alt da regnet som for langsomtskytende og foreldede) etter plan fra mars 1916 og overtatt av Festningsartilleriet 8. januar 1917. Kanonene var ferdig plassert høsten 1917/våren 1918. Så vidt jeg kan lese ble kun to av kanonene plassert i forbindelse med tunnelen som ikke ble ferdigbygget, de to øvrige i improviserte stillinger lenger syd på øya. Dette var omtrent samtidig som man hadde planen (og minene) klare til å legge ut minesperring mellom Bolærne og Rauøy med 413 miner som ved høynet beredskap skulle legges ut med tre mineleggere (dette ble aldri utlagt). Etter første verdenskrig skjedde ikke mye før man i 1935 startet en ny utbygging av Bolærne fort. Da monterte man tre 15 cm Bofors-kanoner i åpne stillinger med panserskjold med overdekning, mens ikke særlig mye skjedde med 12 cm kanonene.
Den 9. april var 15 cm batteriet oppsatt, og 8. april var det mottatt ordre om å innkalle mannskapene til 12 cm batteriet. To av 12 cm kanonene sto i åpne improviserte stillinger og kunne ikke brukes under beskytning. De to øvrige sto i tunnelbatteriet som aldri var ferdigbygget (ferdigstillelse startet i 1935 men ble stilt i bero i 1938) og var offisielt ikke overtatt av Kystartilleriet. Disse ble heller ikke klargjort, men tunnelen ble brukt som dekningsrom for mannskaper.
Etter okkupasjonen demonterte tyskerne de gamle 12 cm kanonene i 1940/1941, både de i tunnelbatteriet og de i de improviserte stillingene, for å flytte dem til Lyngenfjorden. Det var først i juni 1944 tyskerne igjen bestykket tunnelbatteriet som de fullførte som 8/HKAR 980 Kongshavn, bestykket med fire franske K331(f) 10,5 cm kanoner i kasematter. Samtidig var 15 cm batteriet 3/MAA 501 Bolærne, som i juni 1942 hadde fått en fjerde kanon flyttet fra Rauøy, tyskernes hovedbatteri. Dette var situasjonen ved krigens slutt.
Det neste som så skjedde var i det norske kystartilleriets regi: I 1950/1951 ble fire stk. 12,7 cm SK C/34 kanoner demontert i Sandessjøen og flyttet til Bolærne og montert i kasemattene i tunnelbatteriet. Disse kanonene var montert i Sandessjøen (1/MAA 510) i april 1944. Jeg vet ikke om kanonene da var nye, eller tatt fra annen anvendelse. På 1960-tallet ble tunnelbatteriet videre utbygget og forbedret, bl.a. ble kanonskjoldene erstattet med nye norske skjold som var tettsluttende og ga høy fortifikatorisk beskyttelse, og fikk etter hvert moderne ildledningsutstyr etc. Som sagt, tunnelbatteriet ble sløyfet fra krigsoppsetning fra januar 1999 og er nå et temmelig sørgelig syn.
Ellers har jeg et par bemerkninger: For et «moderne» fort er det meget liten avstand mellom kanonene, bare ca. 20 meter. Det må ha gjort dem forholdsvis sårbare. Skuddsektoren har ikke gjort det mulig å utnytte kanonenes rekkevidde. Innenfor skuddsektoren ville man ikke kunne skyte mot sjømål på avstander over 10 km, for en stor del ikke over 7 km. Og skuddsektoren var slik at det stort sett kun var farvannet mellom Bolærne og Rauøy som kunne beskytes (både fordel og ulempe). Da 75 mm tårnkanonene kom med nærmest 360 graders skuddsektorer ble jo det endret, men de hadde forholdsvis kort rekkevidde og noe begrenset virkning på større mål. Det var bare 150 mm batteriet på Rauøy som kunne ta opp kamp i de ytre deler av ytre Oslofjord.
Nå må man ikke glemme at oppdraget til 12,7 cm batteriet (nøyaktig kaliber 128 mm) kun var å bestryke det viktige minefeltet mellom Rauøy og Bolærne. All skipstrafikk nordover og sørover skulle gå i hhv Rauøyfjorden og Huikjæla, disse to løpene var sikret med kontrollerbare minefelt. Hovedkampbatteriet i Oslofjorden for frontal beskytning var 15 cm batteriet Rauøy.
JEF
Hva er dette?
- Attachments
-
- 1-DSC01065.JPG (78.82 KiB) Viewed 1459 times
Mvh
Yngvar
Yngvar
Flott bil, og fint restaurert. Jeg kunne også tenke meg en slik 
Din tur.
Din tur.Mvh
Yngvar
Yngvar
Batteri Dietl på Engeløya vil jeg tro