Vassdalen.
Moderators: Stutzpunkt, KOS
-
RasmusTerne
Hei.
Var båtsmann på KNM "Raftsund" (langangsfartøy) i SHV under øvelsen.
Vi transporterte troppen som gikk inn i Vassdalen , fra Harstad til Bjerkvik. Må si vi ble satt ut da vi fikk nyheten,vi hadde jo en del kontakt med dem under overfarten. Tragisk hendelse.
Hilsen Sigfred R.
Var båtsmann på KNM "Raftsund" (langangsfartøy) i SHV under øvelsen.
Vi transporterte troppen som gikk inn i Vassdalen , fra Harstad til Bjerkvik. Må si vi ble satt ut da vi fikk nyheten,vi hadde jo en del kontakt med dem under overfarten. Tragisk hendelse.
Hilsen Sigfred R.
Ja det var veldig tragisk.Etter ulykken og da øvelsen var over var jeg ambulansevakt i Sørreisa hvor de store skipene lå for å ta ombord kjøretøy og utstyr.Det tok en uke å få tømt hele området og skipene kom fra Italia,Canada og England.
Etter ulykken ble kompaniet vårt oppløst og vi ble spredt utover hele landet.dolmen
Etter ulykken ble kompaniet vårt oppløst og vi ble spredt utover hele landet.dolmen
Last edited by dolmen on 11 Mar 2012 17:04, edited 1 time in total.
Da jeg var i det Britisk Hæren og var i Norge på vinter øvelser (9 vinter tilsammen) brukt vi Vassdalen som eksempel under instruksjon på 'avalanches' osv. Så i 1991 eller 2 blir jeg involvert i en rednings aksjon sjøl. I Februar var vi på Hjerkinn Skytefelt, været var meget dårlig og vi bli spurt om hjelp av redningskorpset da det hadde vært stein eller is rass ved Snøhetta. Det var noen isklatere som måte reddes, en omkom og flere såret. Det var kl.2 på natta, meget kaldt og sterk vind da vi endelig kom frem. Jeg måtte frakte han som omkom i BV'en min, litt ekelt må jeg si..
Hei! Nytt medlem for anledningen.
Jeg var i Vassdalen kort tid etter skredet. Vi, LLABtt. fra B.foss lå i nordenden av Hartvikvann, og seks av oss ble hentet med ett av de første helikoptrene som gikk inn. Var der i omtrent et døgn før vi ble fløyet ut, og tilbake til troppen.
Jeg var i Vassdalen kort tid etter skredet. Vi, LLABtt. fra B.foss lå i nordenden av Hartvikvann, og seks av oss ble hentet med ett av de første helikoptrene som gikk inn. Var der i omtrent et døgn før vi ble fløyet ut, og tilbake til troppen.
-Guffen-
Da var vi nok der omtrent samtidig.Jeg lå med laget mitt på fremskutt ambulanseplass da vi fikk beskjed om å dra inn i området.Kolonnen passerte oss da den dro inn i dalen.Vi hørte bulderet da raset gikk men så ingenting og tenkte ikke mer over det før alarmen gikk(det gikk jo mange ras både før og etter det katastrofale).Vi løp til fots i snøen.
Dolmen.
Dolmen.
Hei,
Er ny på dette forumet, og er vel kanskje ikke helt inne i dette med kystfort... Men her om dagen skulle jeg hjelpe datteren min på 13 med engelsk stil. Oppgaven var å skrive om en naturkatastrofe. Så jeg tenkte mine opplevelser i Vassdalen kunne kvalifisere. I etterkant forsøkte jeg å google på Vassdalen. Der fant jeg igjen mye jeg hadde glemt - og dette forumet. Håper dere finner dette interessant – jeg tar forbehold om ting jeg ikke husker korrekt! I 1986 var jeg nestlagfører i Tropp 3, Kp. C, Bn. 2, forlagt på Skjold. Min tropp var de aller første redningsmannskapene som ble fløyet inn til ulykkesområdet. Vi var der i et helt døgn, og etter det jeg vet, gravde vi opp ett dusin av de 16 som omkom. Jeg vet at i minst ett tilfelle gravde en av mine kamerater opp en han kjente fra før. Så mange år etterpå er det vanskelig å huske detaljene, og ikke fikk jeg alt med meg heller, men la meg prøve å gi en versjon av det som hendte. Under den innledende fasen av Arctic Express (heldigvis var det ikke *denne* øvelsen som ble døpt Avalanche Express...) gikk troppen min i stilling ikke langt unna Vassdalen. Det var enormt med snø, og vi brukte hele natten til å grave skyttergraver. Troppssjefen, lt. Morten Brovold, ga beskjed om at han når vi var klare skulle kunne gå fullt oppreist gjennom skyttergraven uten å kunne sees over kanten. Han var vel ca 2 meter høy... så det ble mye graving den natten. Gjennom natten hørte jeg flere ganger drønn og romling som jeg umiddelbart forsto måtte komme fra snøskred. Utpå neste dag hørte jeg plutselig Brovold utenfor teltet: "Fort, Smeby, få med deg karene dine! Det har gått et skred!" Vi rasket sammen det nødvendigste og bordet noen helikoptre som hadde ankommet. I hastverket tok vi nok ikke med tilstrekkelig av klær, mat og andre nødvendigheter. Det var veldig kaldt og det snødde og blåste kraftig. Det var min første tur i helikopter noensinne, og gjennom snøstormen hadde jeg følelsen av å dingle i en tråd under rotoren. Noen minutter senere landet vi, på en slette av hardpakket snø. Lyset og været var så dårlig at sikten var begrenset, men det var som å gå ut i et helt fremmed, fiendtlig landskap. Foran meg var skråningen hvor raset hadde gått; vi ble raskt styrt mot venstre side, der hvor beltebilene ble tatt av snøen. Til høyre for meg, nede på flaten, så jeg en fot som stakk opp av snøen ved noen busker. Jeg ble helt nummen av synet, og den nummenheten holdt seg under hele oppholdet. Mannen som lå der ble raskt gravd opp, men etter det jeg husker, hang hodet langt ned på brystkassen hans. Han hadde brukket nakken. Det som raskt slo meg var hvor fast snøen var å gå på. Natten i forveien hadde vi gravd i løs, dyp snø, men her i bunnen av raset var snøen som betong, og med en ganske glatt overflate. Vi hadde fått med oss søkestaver, og organiserte oss raskt på rekke. Jeg måtte legge hele kroppsvekten på staven for å få den ned gjennom snøen. Jeg husker vi var bekymret over skadene vi kunne påføre folk som lå begravd. Et annet lag begynte å jobbe med en av beltevognene. Selv fant jeg aldri noen, men som nevnt var det andre som fant opptil flere. Jeg så en båre som ble båret ned fra der beltevognen ble gravd ut. Der lå det en mann; armer og ben ut i alle retninger. Han så stivfrossen ut, var nok død, men lykten som var kneppet foran på feltjakka hans lyste enda. Et makabert syn. Lyset ble etter hvert dårligere, og sikten var elendig. Det snødde konstant, og vi ble obs på at det begynte å bygge seg opp en sneskavl øverst oppe der hvor raset hadde kommet fra. Denne snøskavlen kunne vi ikke overvåke fra der vi holdt på. Dette lyder nok kontroversielt, men troppssjefen ba nå to og to soldater om å gå opp i lia, til der raset hadde tatt en sving på veien nedover. Derfra kunne de observere skavlen som bygde seg opp, og de hadde med seg en signalpistol. Dersom det kom et nytt ras, ville de komme i en livsfarlig situasjon, men i det minste kunne de skyte et signal ned i dalen til oss andre som varsling. På den måten kunne vi jobbe videre. Den ubehagelige oppgaven gikk på rullering, men selv rakk jeg aldri å få denne fornøyelsen. Jeg tror vi greide å redde en soldat ut i live. Jeg hørte en mann var blitt funnet, praktisk talt under en beltevogn som hadde blitt fullstendig begravd. Noen sa at han skrek da han ble befridd fra snøen. Det var i tilfelle den eneste jeg vet om som min tropp fikk ut i live. Etter hvert kom det på plass et par lagstelt, muligens også noe forpleining - men det husker jeg ærlig talt ikke. Ingen av oss var jo blitt forberedt på dette; selv troppssjefen hadde bare et helt grunnleggende skredkurs. På ett tidspunkt var jeg så nedkjølt at jeg ble beordret til å hugge et tre i to som hadde blitt felt av raset. Det var en helt unødvendig oppgave, men det var en måte å holde varmen på. I løpet av natten satt vi inne i teltene om vi ikke var ute og jobbet. Vi slo til og med noen vitser for å holde humøret oppe. Jeg tror at den sinnsstemningen vi kom i ligger nær opp til den en soldat opplever i strid; man ser døde og hardt skadde mennesker rundt seg, men de er kun objekter der og da. Man kan rett og slett ikke ta katastrofens fulle omfang inn over seg. Jeg husker ikke når jeg begynte å se Røde Kors-mannskaper blant oss, men jeg tror vi alle ble lettet; både fordi proffene var på plass og fordi vi øynet avløsning. Omsider, utpå neste dag, ble vi fløyet til Arsenalet i Bjerkvik for forpleining og videre transport inn til Skjold. Mange av oss ringte hjem, siden nyheten hadde spredd seg raskt. Da jeg ringte hjem, var det ingen som tok telefonen, så jeg ga blaffen. Jeg forsto i ettertid at det burde jeg absolutt ikke ha gjort..! Troppen ble transportert tilbake til Maukstadmoen for å hvile. Der hadde vi en samling med presten. Noen av karene slet med synene og opplevelsene de hadde hatt. Etter hvert kom det frem at vi skulle sendes ut igjen. Jeg for min del hadde sluppet så billig unna at for meg var det i grunn greit, men vi nektet kollektivt uansett. Det kom en slags trussel om straff for ordrenekt, men enden på visa ble at vi ble i leir og øvelsen ble avlyst. Jeg tror alle forsto at vi ikke prøvde å unndra oss noe; i løpet av ni måneder hadde troppen til sammen 1 – en – refs. På NIK, rett før dimisjon (så hele gjengen gikk på halv maskin), kom lagene vi stilte på 2., 3., 4. og 6. plass. Vi ble brukt som markeringsstyrker både mot Royal Marines (”Sir, there must be a MILLION of them!”) og for å innta Gratangen Fort. (Det kjenner dere vel?) Uansett: Noen dager etter var det minnehøytidelighet og vi kunne se en nedbrutt oberst Pran. Der ble denne ulykken rundet av for mitt vedkommende.
Er ny på dette forumet, og er vel kanskje ikke helt inne i dette med kystfort... Men her om dagen skulle jeg hjelpe datteren min på 13 med engelsk stil. Oppgaven var å skrive om en naturkatastrofe. Så jeg tenkte mine opplevelser i Vassdalen kunne kvalifisere. I etterkant forsøkte jeg å google på Vassdalen. Der fant jeg igjen mye jeg hadde glemt - og dette forumet. Håper dere finner dette interessant – jeg tar forbehold om ting jeg ikke husker korrekt! I 1986 var jeg nestlagfører i Tropp 3, Kp. C, Bn. 2, forlagt på Skjold. Min tropp var de aller første redningsmannskapene som ble fløyet inn til ulykkesområdet. Vi var der i et helt døgn, og etter det jeg vet, gravde vi opp ett dusin av de 16 som omkom. Jeg vet at i minst ett tilfelle gravde en av mine kamerater opp en han kjente fra før. Så mange år etterpå er det vanskelig å huske detaljene, og ikke fikk jeg alt med meg heller, men la meg prøve å gi en versjon av det som hendte. Under den innledende fasen av Arctic Express (heldigvis var det ikke *denne* øvelsen som ble døpt Avalanche Express...) gikk troppen min i stilling ikke langt unna Vassdalen. Det var enormt med snø, og vi brukte hele natten til å grave skyttergraver. Troppssjefen, lt. Morten Brovold, ga beskjed om at han når vi var klare skulle kunne gå fullt oppreist gjennom skyttergraven uten å kunne sees over kanten. Han var vel ca 2 meter høy... så det ble mye graving den natten. Gjennom natten hørte jeg flere ganger drønn og romling som jeg umiddelbart forsto måtte komme fra snøskred. Utpå neste dag hørte jeg plutselig Brovold utenfor teltet: "Fort, Smeby, få med deg karene dine! Det har gått et skred!" Vi rasket sammen det nødvendigste og bordet noen helikoptre som hadde ankommet. I hastverket tok vi nok ikke med tilstrekkelig av klær, mat og andre nødvendigheter. Det var veldig kaldt og det snødde og blåste kraftig. Det var min første tur i helikopter noensinne, og gjennom snøstormen hadde jeg følelsen av å dingle i en tråd under rotoren. Noen minutter senere landet vi, på en slette av hardpakket snø. Lyset og været var så dårlig at sikten var begrenset, men det var som å gå ut i et helt fremmed, fiendtlig landskap. Foran meg var skråningen hvor raset hadde gått; vi ble raskt styrt mot venstre side, der hvor beltebilene ble tatt av snøen. Til høyre for meg, nede på flaten, så jeg en fot som stakk opp av snøen ved noen busker. Jeg ble helt nummen av synet, og den nummenheten holdt seg under hele oppholdet. Mannen som lå der ble raskt gravd opp, men etter det jeg husker, hang hodet langt ned på brystkassen hans. Han hadde brukket nakken. Det som raskt slo meg var hvor fast snøen var å gå på. Natten i forveien hadde vi gravd i løs, dyp snø, men her i bunnen av raset var snøen som betong, og med en ganske glatt overflate. Vi hadde fått med oss søkestaver, og organiserte oss raskt på rekke. Jeg måtte legge hele kroppsvekten på staven for å få den ned gjennom snøen. Jeg husker vi var bekymret over skadene vi kunne påføre folk som lå begravd. Et annet lag begynte å jobbe med en av beltevognene. Selv fant jeg aldri noen, men som nevnt var det andre som fant opptil flere. Jeg så en båre som ble båret ned fra der beltevognen ble gravd ut. Der lå det en mann; armer og ben ut i alle retninger. Han så stivfrossen ut, var nok død, men lykten som var kneppet foran på feltjakka hans lyste enda. Et makabert syn. Lyset ble etter hvert dårligere, og sikten var elendig. Det snødde konstant, og vi ble obs på at det begynte å bygge seg opp en sneskavl øverst oppe der hvor raset hadde kommet fra. Denne snøskavlen kunne vi ikke overvåke fra der vi holdt på. Dette lyder nok kontroversielt, men troppssjefen ba nå to og to soldater om å gå opp i lia, til der raset hadde tatt en sving på veien nedover. Derfra kunne de observere skavlen som bygde seg opp, og de hadde med seg en signalpistol. Dersom det kom et nytt ras, ville de komme i en livsfarlig situasjon, men i det minste kunne de skyte et signal ned i dalen til oss andre som varsling. På den måten kunne vi jobbe videre. Den ubehagelige oppgaven gikk på rullering, men selv rakk jeg aldri å få denne fornøyelsen. Jeg tror vi greide å redde en soldat ut i live. Jeg hørte en mann var blitt funnet, praktisk talt under en beltevogn som hadde blitt fullstendig begravd. Noen sa at han skrek da han ble befridd fra snøen. Det var i tilfelle den eneste jeg vet om som min tropp fikk ut i live. Etter hvert kom det på plass et par lagstelt, muligens også noe forpleining - men det husker jeg ærlig talt ikke. Ingen av oss var jo blitt forberedt på dette; selv troppssjefen hadde bare et helt grunnleggende skredkurs. På ett tidspunkt var jeg så nedkjølt at jeg ble beordret til å hugge et tre i to som hadde blitt felt av raset. Det var en helt unødvendig oppgave, men det var en måte å holde varmen på. I løpet av natten satt vi inne i teltene om vi ikke var ute og jobbet. Vi slo til og med noen vitser for å holde humøret oppe. Jeg tror at den sinnsstemningen vi kom i ligger nær opp til den en soldat opplever i strid; man ser døde og hardt skadde mennesker rundt seg, men de er kun objekter der og da. Man kan rett og slett ikke ta katastrofens fulle omfang inn over seg. Jeg husker ikke når jeg begynte å se Røde Kors-mannskaper blant oss, men jeg tror vi alle ble lettet; både fordi proffene var på plass og fordi vi øynet avløsning. Omsider, utpå neste dag, ble vi fløyet til Arsenalet i Bjerkvik for forpleining og videre transport inn til Skjold. Mange av oss ringte hjem, siden nyheten hadde spredd seg raskt. Da jeg ringte hjem, var det ingen som tok telefonen, så jeg ga blaffen. Jeg forsto i ettertid at det burde jeg absolutt ikke ha gjort..! Troppen ble transportert tilbake til Maukstadmoen for å hvile. Der hadde vi en samling med presten. Noen av karene slet med synene og opplevelsene de hadde hatt. Etter hvert kom det frem at vi skulle sendes ut igjen. Jeg for min del hadde sluppet så billig unna at for meg var det i grunn greit, men vi nektet kollektivt uansett. Det kom en slags trussel om straff for ordrenekt, men enden på visa ble at vi ble i leir og øvelsen ble avlyst. Jeg tror alle forsto at vi ikke prøvde å unndra oss noe; i løpet av ni måneder hadde troppen til sammen 1 – en – refs. På NIK, rett før dimisjon (så hele gjengen gikk på halv maskin), kom lagene vi stilte på 2., 3., 4. og 6. plass. Vi ble brukt som markeringsstyrker både mot Royal Marines (”Sir, there must be a MILLION of them!”) og for å innta Gratangen Fort. (Det kjenner dere vel?) Uansett: Noen dager etter var det minnehøytidelighet og vi kunne se en nedbrutt oberst Pran. Der ble denne ulykken rundet av for mitt vedkommende.
Det var en god gjengivelse, OYH. Jeg var nok bedre kledd enn deg, for jeg husker ikke kulden og været som så stort problem.
Jeg kom nok inn i området noen minutter etter deg. Det var ingen "velkomstkomité", så vi så oss rundt etter ledig redskap. Det var relativt kaotisk til å begynne med. Jeg slo meg sammen med noen karer som hadde søkestenger, og det ble pratet om den hårde snøen, og hva annet der nede som kunne være hardt. Ved en anledning ropte jeg "Funn", og vi gravde, men fant ingenting annet enn hard snø....
Jeg var deretter en av de heldige som ble pisket opp i skråningen. UTEN signalpistol. Kun to skistaver for å kunne krysspeile de som kunne bli tatt.
Jeg husker heller ingen forpleining. Kun noen sekker med våt ved i lagsteltene om natten. Med Mads Gilbert i naboteltet, fullt opptatt med å redde liv.
Formiddagen etterpå ble vi fløyet ut til (Det var en lavinehund i samme Bell.) ATRO-messen. Vi satt som en gjeng zombier og spiste flotte rundstykker som ikke smakte noenting. Etterpå var jeg innom hotellet i Bjerkvik for å ringe hjem og si "Hei, det er meg. Jeg skulle bare si at jeg er i livet". Det var første gang mamma satt på jobb og bælja!
Vel tilbake i leiren ved Hartvikvann pakket vi sammen, og jeg takket nei til å kjøre bilen min. Lå baki, oppå sekkene og tenkte. Og tenker fremdeles.....
Tilbake i Rustad leir var det noen få runder med "debrief" ved Lt. Meeg. sermoni i hangaren, og så dimisjon.
Jeg kom nok inn i området noen minutter etter deg. Det var ingen "velkomstkomité", så vi så oss rundt etter ledig redskap. Det var relativt kaotisk til å begynne med. Jeg slo meg sammen med noen karer som hadde søkestenger, og det ble pratet om den hårde snøen, og hva annet der nede som kunne være hardt. Ved en anledning ropte jeg "Funn", og vi gravde, men fant ingenting annet enn hard snø....
Jeg var deretter en av de heldige som ble pisket opp i skråningen. UTEN signalpistol. Kun to skistaver for å kunne krysspeile de som kunne bli tatt.
Jeg husker heller ingen forpleining. Kun noen sekker med våt ved i lagsteltene om natten. Med Mads Gilbert i naboteltet, fullt opptatt med å redde liv.
Formiddagen etterpå ble vi fløyet ut til (Det var en lavinehund i samme Bell.) ATRO-messen. Vi satt som en gjeng zombier og spiste flotte rundstykker som ikke smakte noenting. Etterpå var jeg innom hotellet i Bjerkvik for å ringe hjem og si "Hei, det er meg. Jeg skulle bare si at jeg er i livet". Det var første gang mamma satt på jobb og bælja!
Vel tilbake i leiren ved Hartvikvann pakket vi sammen, og jeg takket nei til å kjøre bilen min. Lå baki, oppå sekkene og tenkte. Og tenker fremdeles.....
Tilbake i Rustad leir var det noen få runder med "debrief" ved Lt. Meeg. sermoni i hangaren, og så dimisjon.
-Guffen-
Jøss - "takk for sist" får'n nesten si... ; )
Først og fremst er jeg nok stolt av hva kameratene greide å takle av påkjenninger, fikk jo ikke vist særlig mye heroisme selv. Når jeg tenker meg om er det selvfølgelig sånn at troppen min ikke var helt alene så lenge som det kanskje kjentes. Har en vag formening om dere andre som kom til etterhvert, men jeg holdt meg nok til mine. Dette er første gangen jeg har forsøkt å samle inntrykkene fra den gangen, så det har vært 25 år med fortrenging i action her. Skal ikke se bort fra at vi gikk sammen på linje med søkestavene? God helg!
Først og fremst er jeg nok stolt av hva kameratene greide å takle av påkjenninger, fikk jo ikke vist særlig mye heroisme selv. Når jeg tenker meg om er det selvfølgelig sånn at troppen min ikke var helt alene så lenge som det kanskje kjentes. Har en vag formening om dere andre som kom til etterhvert, men jeg holdt meg nok til mine. Dette er første gangen jeg har forsøkt å samle inntrykkene fra den gangen, så det har vært 25 år med fortrenging i action her. Skal ikke se bort fra at vi gikk sammen på linje med søkestavene? God helg!
Jo, takk for sistOYH wrote:Jøss - "takk for sist" får'n nesten si... ; )
Først og fremst er jeg nok stolt av hva kameratene greide å takle av påkjenninger, fikk jo ikke vist særlig mye heroisme selv. Når jeg tenker meg om er det selvfølgelig sånn at troppen min ikke var helt alene så lenge som det kanskje kjentes. Har en vag formening om dere andre som kom til etterhvert, men jeg holdt meg nok til mine. Dette er første gangen jeg har forsøkt å samle inntrykkene fra den gangen, så det har vært 25 år med fortrenging i action her. Skal ikke se bort fra at vi gikk sammen på linje med søkestavene? God helg!
Jeg tror ikke du finner noen som reiste ut fra Vassdalen og følte seg heroisk. Ikke litt en gang! Men, alle gjorde det de hadde lært, og det som ble forventet av oss. På godt og vondt.
"Vi" som kom, var Lt. Meeg, meg som san.korp. og fire soldater til fra LLABtt. Ingen egnet avdeling å sende inn, men vi lå så nært. Det var nok derfor vi fikk beskjed om å stille. Det at vi var så få gjorde at vi ikke kunne utrette noe selv, og derfor ble spredt. Jeg husker faktisk bare én av mine medsoldater. Det var en rar mnd. fra raset til dim.....
-Guffen-
-
RasmusTerne
Drar fram denne tråden igjen.Skal lages en dokumentar film om tragedien.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.8021581
Sigfred R.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.8021581
Sigfred R.
KOSDokumentaren er nylig ferdig, og ligger nå til vurdering hos NRK og TV2.
Hold Haugalandet ryddig - post i rett tråd
X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X
Retningslinjer for takt og tone på forumet
X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X-X
Retningslinjer for takt og tone på forumet