RasmusTerne wrote:Hei.
Finnes det noen "åpne" kystfort med intakt ildledersystem? Synes dette er et intressant område,og skulle gjerne sett nærmere på de metoder som ble benyttet. Ser jo ut som regnebordet var forløperen til en type analog datamaskin(har selv jobbet som sonarmekaniker på Terne III våpensystem i Sjøforsvaret).Noen KA folk som vet når neste skritt ble nådd,med automatisk "output" direkte fra regnebordet til skytsets elevasjos-og sideretnings-motorer? Ble noen av variablene lagt inn automatisk fra giverne,eller ble alt satt manuelt? Finnes det noe tilgjengelig litteratur om emnet?
Som man ser,noen har god tid i jula (fri)
.
Håper noen har litt info om dette området.
Sigfred R.
Det siste fortet med en stamme av de originale ildledningssystemet var Torås fort. Systemet var modifisert slik at man kunne kjøre radardata inn i systemet. Dette var kystartilleriets ildledningssystem B. Systemet er oppmontert på Oscarsborg, men på grunn av brannfaren er det ikke strøm på systemet lenger. Alt er imidlertid oppkoblet (av meg vinteren 1997 - flere hundrede koblingspunkter). Skal prøve å gi en rask oversikt over hvordan dataene ble behandlet fra mål til kanon. Først vil jeg imidlertid gjøre oppmerksom på at ved alle kystartilleriets kanoner har det vært en retter som har stilt inn kanonen i side (peiling) og høyde (avstand). Med den slitasje som fantes i de mekaniske overføringene er det kun en trenet retter som kan oppnå den nødvendige nøyaktighet. På en bevegelig fartøysplattform er forholdet noe annerledes. Tyskerne hadde de samme problemene på sine fartøyer, men innførte elektromagnetisk avfyring med munnkontakt for å få skuddene avgåre når skuta var mest mulig "i vater".
Så til ildledelse.
Ildledningssystemet skal plassere målet i et koordinatsystem slik at peiling og avstand fra batteriet kan bestemmes. Dette skjedde enten ved at man tok peiling og avstand eller krysspeilet fra to peilestasjoner. Det siste var mest vanlig ved endel hærkystabatterier. Problemet var da som oftest å være sikker på at man målte samme fartøy.
Når målets posisjon er bestemt må man beregne fremforpunktet fartøyet er i når granaten kommer frem. Dette ble uttrykt ved en sidefart og en lengdefart i forhold til aksen mellom batteri og målet.
De verdier som gikk til kanonene var avstand og peiling til fremforpunktet. Det beste var når kanonene kunne følge målet i side gjennom sin kanonkikkert, da fikk de kun oppgitt sidekorreksjonen som måtte stilles inn for å treffe fremforpunktet i tillegg til avstandsdataene som ble indikert fortløpende.
Normalt ble alle disse data lest på telefon til kanonene.
Ved innføring av Epa-Seipa i 1943/44 fikk man mulighet til å overføre skytedata elektrisk til kanonene.
Peilingsdata gikk elektrisk fra peilesøylen i kommandoplass via ildledningssentralen og videre til kanonene. Kurvelegemer inne i Seipa (SIPA) mottakeren korrigerte for den enkelte kanons parallakse. På mottakeren var det to sett med visere, den innerste viste dataene fra ildledningssentralen/peilesøylen og det ytterste viste hvilken retning kanonen stod i. Ved å holde disse viserne overett, så var kanonen stilt i riktig peiling. Alle korreksjoner for at skuddet skulle treffe framforpunktet, herunder derivasjon (avdrift pga granatens rotasjon), målets fart og kurs samt vind (og for 40,6 cm kanonenes vedkommende også jordrotasjonen under flygetiden) var gjort i kommandoplass og ildledelsesentralen.
For avstand var det litt mer omstendig. Avstand ble funnet ved avstandsmålere eller ved at to peilestasjoner krysspeilet målet. Den funne avstand ble lagt inn på en avstandsklokke, og målets lengdefart ble satt inn på klokka. Avstanden ble så manuelt korrigert for fremforpunkt og gikk elektrisk ut til kanonene der Epa-mottakeren korrigerte for kanonens parallakse. En siktestiller leste av av avstanden og stilte denne manuelt inn på kanonens avstandsindikator.
Avfyringen skjedde koordinert ved hjelp av salveapparat (ringesignal).
Det fleste instrumenter tyskerne hadde i ildledningssentralen var instrumenter for å løse de trigonometriske data og omvandle dette til skytedata.
I batteriet med Epa-Seipa anlegg fantes det mekaniske komputere som løste mange av disse oppgavene.
I ildledningssentralen fantes:
Tages-Verbesserrungs-Tisch C/37 der man la inn kruttemperatur, barometriske data, vinddata og måldata og fikk korreksjonsdata ut.
I TV C/37 satt en avstandsklokke C/31, der målt avstand og korreksjoner fra TV C/37 ble lagt inn. Klokken genererte avstandsdata for kanonene.
Seiten-Tisch C/39 ble brukt til å korrigere peilingsdata med manuell innlegging av resultatet fra TC C/37 og andre data. Seiten-Tisch C/39 genererte korreksjoner (differensial) i peilingsdataene fra peilesøylen
På Oscarsborg finnes:
Originalt Epa-Seipa system (ex Løkhaug), det andre originale systemet som tilhørte Austråt er utstilt på Trondenes.
Modifisert system (Ildledningssystem B) fra Torås med FCA-1 skyteradar.
Lang-Basis-Gerät 42(H)
Avstandsklokker, både 42(H) og C/31
Parallaksomregner C/30 (for å kunne skyte med nabobatteriets kanoner)
Saksekikkert (Scheren-Fernrohr) - hovedpeileinstrument ved hærbatterier
pluss mye annet - bl a avstandsmålere fra 0,8 meter til 8 meter.
Vertikalmåler EM3
På Trondenes finnes ildledningsutstyret fra Austråt fort, herunder Lang-Basis-Klein-Gerät C/36 (også kalt Hesten) med sine grafiske apparater for å lese ut avstands og peilingsforandringer som kunne legges rett inn i datagangen (manuelt riktignok).
