Bare litt dateringer, foreløpig. Det bildet er sannsynligvis tatt en gan i løpet av vinteren 1952/53, da jeg var en stadig større og tyngre bør for min mor. Anlegget var ferdig, og ble satt i drift i forbindelse med åpning av elektrisk drift på Vossebanen i 1954, og forsynte strekningen Bergen-Dale med strøm frem til omformerstasjonen i Bergen ble satt i drift på 90-tallet.
I 1964, da jeg var 11, ble persontrafikken lagt ned på strekningen, så jeg har egentlig ikke så mye peiling på hverken bygninger eller annet i driftstiden. Fikk heller ikke lov å bevege meg så langt nedover i dalen, da Midttunskogen var tilholdssted for sigøynere om sommeren.
Jeg kan forresten også nevne at tunnelen ikke hadde normal sportilknytning, men hadde et sidespor som endte like ved hovedsporet, så ble det brukt noen spesielle skinner, som ble lagt over skinnene i hovedsporet, slik at de kunne skifte omformervognene ut av og inn på sidesporet.
Som en avslutning for dem som ikke vet hvorfor de hadde omformerstasjoner. Lysnettet i Europa er i alt hovedsakelig 220-230V / 50Hz. Kraftoverføring foregår ved høyspenning med samme frekvens, vanligvis trefase. Tidlig på 1900-tallet ble det eksperimentert en god del, spesielt i Sveits, som har mengder av vannkraft, og null fossilt brensel. Preussen var tidlig ute med forsøk med trefase på en militærjernbane (
Passer godt til oss), gjennom tre kjøreledninger plassert over hverandre. Motorvognen oppnådde en hastighet på 210km/t i 1903.
Dette var definitivt et blindspor, og ikke brukbart i stordrift. Noen år gikk. Første verdenskrig begynte..... og sluttet, og sveitserne hadde store problemer med å holde togene gående med svært redusert tilgang på kull (det sorte, ikke det hvite). Så sveitserne bestemte seg for å prøve å bygge et system for elektrisk jernbanedrift, uten å gå i den fellen naboene gikk i. Italia startet med trefase med to kjøreledninger, for senere å lære av trikkedrift i likhet med BeNeLux og Frankrike. Det ble briukt likestrøm med en spenning på 1500V eller 3000V, altså svært sterke strømmer og stort spenningstap i kjøreledningen.
Sveitserne, derimot satset på vekselstrøm og svært høy spenning, som selvfølgelig ga dem nye problemer. Rundt 1920 fantes ikke noen enfase vekselstrømsmotorer på mange hundre hester, teknologien til å bygge dem fantes heller ikke. Men de fant en løsning, den samme brukte Märklin i sine modellmotorer. De bygget kraftige likestrømsmotorer, men i stedet for permanentmagneter i statoren, brukte de elektromagneter, slik at magnetfeltet roterte i fase med strømmen i rotoren. Men på grunn av de store elektromagnetene klarte ikke disse motorene å følge med på nettfrekvensen på 50 Hz. Dermed valgte sveitserne et strømsystem på 15kV, enfase, 16 2/3 Hz, som gir 1/3 av nettfrekvensen. Dette ble brukt av Sveits, Østerrike, Tyskland, Sverige og Norge.
Så kommer vi til omformerstasjonene. I dag bruker de fire andre nasjonene solid-state omformere, hvor de likeretter forsyningsspenningen, kjører denne gjennom høyeffektoscillatorer for deretter å transformere spenningen opp. Ola Dunk skal selvfølgelig være en etternøler, så her blir det utelukkende brukt roterende omformere sombestår av tre vogner. Første vogn inneholder en svær trefase transformator. Vogn 2 inneholder en trefase synkron-motor og en enfase generator, Siste vogn inneholder styreelektronikk, sikringer, brytere o.l. samt sannsynligvis en trafo for å få spenningen opp til 15 kV.
Et bilde av en slik omformerstasjon finnes i følgende pdf.
http://www.jernbaneverket.no/PageFiles/ ... anlegg.pdf
OK gutter - håper jeg ikke har kjedet dere ihjel
i tunnelen, som ubudne overnattingsgjester for å prøve politistatens utgave av partycrashing.