Det stemmer!
Ubåten var utstyrt med en Walter-turbin (det som nå kalles "air-indendent propulsion", AIP - muliggjør bruk av tradisjonelt brensel som diesel uten snorkling ol). V80 hadde voldsomt gode ytelser, som Kriegsmarine naturlig nok ble svært begeistret for, og det ble satt i gang bygging av flere videreuviklede ubåter basert på V80 og turbinen til Helmuth Walter - frem tom den første "ekte" undervannsbåten,
Type XXI (som dog endte opp med batteridrift).
Hydrogenperoksid i oppløsning over 50% er svært ustabilt og reagerer voldsomt med de aller fleste materialer (må lagres og distribueres på tanker av svært ren aluminium, som stoffet reagerer lite med).
Den krevende logistikken ift produksjon/lagring/distribusjon og den store risikoen ved håndtering var grunnen til at tyskerne gav opp hydrogen-peroksiden ift ubåt-fremdrift, men de brukte det (i forskjellige varianter) som rakettbrennstoff i bla
Me163 og
A4/V2 (T-Stoff). Også i torpedoer (ingolin) var stoffet benyttet som brennstoff, men ingen av de forskjellige typene (G5/7u) ble ferdig utviklet til operativ bruk. Så vidt jeg vet, var det kun en torpedo som kom nær (60stk serieprodusert i april 1945):
G7ut (TXIII) "K-Butt", som skulle brukes av miniubåter (
Seehund/Schwertwaal) i K-verband. Her planla man mobile klargjøringsteam med spesielt opplært personell som skulle følge K-Flottillen: Tyskerne hadde så stor respekt for stoffet, at personell uten opplæring ikke fikk komme nær torpedoene, og prosedyren for håndtering av en øvelsestorpedo som ikke fungerte prikkfritt tilsa at den ikke engang ble tatt opp av vannet, men skulle sprenges på stedet (ref de allierte rapportene fra 1945-46: Briter og amerikanere fortsatte den tyske forskningen ved de originale TVA-anleggene et par år etter krigen, før de delte torpedoer/materiell mellom seg).
Britene kuttet ut hydrogenperoksid tvert etter sin første ulykke med en torpedo (på 60-tallet om jeg ikke husker feil), amerikanerne anså også stoffet å være for risikofylt til anvendelse i ubåter/torpedoer. Usikker på om russerne har fortsatt bruken etter torpedolekkasjen som forårsaket ulykken med
"Kursk". I dag er det vel primært svenskene som holder på hydrogen-peroksid ifbm fremdriftssystemer til torpedoer (og ubåter).
For øvrig er det vel strangt tatt litt feil å si at hydrogenperoksiden er brensel, da det er det frigjorte oksygenet som ivaretar denne funksjonen gjennom reaksjon med "tradisjonelt" brennstoff som diesel (walter turbin) eller sprit (torpedo) osv i forbrenningskammeret, som så genererer termisk energi/damp el.
Til den bruk vi snakker om her, er det snakk om konsentrasjoner mellom 90-98%, hvor en liter hydrogenperoksid kan frigjøre rundt 600l oksygen vha en katalysator (typisk sølv). Stoffet er da så ustabilt at om en slipper noen dråper på bakken el vil det normalt starte å brenne voldsomt etter noen sekunder (vanlig demonstrasjon på sikkerhetskursene i Sjøforsvaret den tiden vi hadde TP61-torpedoer, var nettopp å dryppe litt på vanlige objekter som arbeidssko, oljefiller osv). Det er vanskelig å slukke siden det utvikler sin egen oksygen, så ved lekkasjer er det eneste man kan gjøre å raskt tynne det ut med store mengder vann til under 50% og stabil oppløsning.
En får være glad stoffet ikke er lett tilgjengelig i høye konsentrasjoner, da det åpenbart må være enhver pyromans drømmeverktøy... (hydrogenperoksid i kommersielle produkter for bleking/rensing ol holder normalt en konsentrasjon godt under 10%).
Vedlagt bilde fra lasting av TP613 på Hauk-klasse MTB, hvor de som håndterer torpedoen er ikledd spesielle støvler, hansker, visir og teflondrakt, med trykksatt vannslange i beredskap for å håndtere en lekkasje. Fylte torpedoer ble lagret over vannbasseng, slik at evt lekkasjer raskt ble tynnet ut i vann.
Beklager nok en lang digresjon (vanskelig å stoppe når en først begynner...)
Paul sin tur igjen!
